Svar på det sentrale spørsmålet om Trumps angrep mot Iran

Svar på det sentrale spørsmålet om Trumps angrep mot Iran

Etter de nattlige luftangrepene fra USA på Irans hemmelige atomprogram, er det viktigste spørsmålet: Hva er igjen av dette programmet? Svaret kan forme regionen i flere tiår fremover og være avgjørende for USAs president Donald Trumps beslutning om å starte en ny konflikt i Midtøsten.

Usikkerheten til intelligens

Imidlertid er dette svaret komplisert av den uforutsigbare og foranderlige naturen til etterretningsinformasjon. På den ene siden den offentlige diskusjonen om atomanlegg i Fordow, Natanz og Isfahan må tvinge Teheran til å lagre sine atomhemmeligheter andre steder. Iran hevder programmet deres er fullstendig fredelig, selv om FNs atomvåpenorgan har møtt uranpartikler som beriket opptil 83 % er – like under våpengradsnivå.

Skjulte elementer i atomprogrammet

Hvis Israel påstår at Irans atomprogram har et skjult element, så kan det absolutt ikke lagres på de samme stedene som FN-inspektører opererer. I Fordows tilfelle har det vært offentlige diskusjoner i flere dager om hvilke amerikanske bomber som kan trenge inn i de dype hulene.

Råvarene som kreves for en atombombe er små: 20 kilo høyt anriket uran er nok. Ingrediensene til flere enheter kan oppbevares i en varebil. Disse kan være gjemt hvor som helst i Iran. Teknologien for å lage et våpen er imidlertid mer komplisert og krever menneskelig ekspertise, som Israel har målrettet de siste 10 dagene ved å målrette nøkkelpersoner.

Utfordringen med overvåking

Det er vanskelig å forestille seg at Iran plutselig ville være i stand til å ta dette spranget mens det er under intens bombardement av det israelske luftforsvaret, nå også med åpent engasjement fra USA og dets omfattende overvåkingsapparat.

Men det er fortsatt usikkert, og Israel kan ikke ha begge sider. Å hevde at Irans program er avansert og hemmelig, risikerer også at det skjer noe du ikke vet om. Kunne Iran ha samlet alle elementene det trengte, eller til og med en atombombe, et annet sted og bare ventet?

Reaksjonene på angrep og motargumenter

Motargumentet er overbevisende: Israel har evnen til å drepe iranske atomforskere og militærkommandoer mens de sover i hjemmene sine – spesifikke rom i boligblokker ble rammet i den første bølgen av angrep 13. juni. Dette indikerer den brede og imponerende dybden av penetrasjon i store deler av Teherans kommandostruktur. Ingen operasjon er perfekt, og det er mulig at Washington og Tel Aviv visste mye om situasjonen.

Det var ikke bare det Fordow fjellfestning som ble truffet. Det er sannsynlig at etter hvert som støvet legger seg og satellittbilder gir mer klarhet i skadevurderinger, vil vi få vite om flere mål som vi ikke kjente til for en uke siden. For motstandere av Irans atomambisjoner – nesten alle bortsett fra en håndfull iranske hardliners – burde dette gi en viss grad av tilfredshet.

De gjenværende utfordringene for Iran

Det er imidlertid sannsynlig at angrepene lørdag kveld ikke slo ut alt – ikke alle eksperter eller alle spaltbare materialer. Nå blir det et spørsmål om å forfølge det som er igjen – jage etter de overlevende og se etter alternativer i tilfelle panikkslagne elementer av atomprosjektet gjør feil mens de sprer seg eller søker gjennom ruinene.

Det som gjenstår vil sannsynligvis være delene av Irans program som var ukjente, om noen. Teheran kan bestemme at det ville være bedre å ikke avsløre eller forfølge denne største hemmeligheten før trusselen om israelske angrep avtar. Er det fornuftig å røpe det nå, på høyden av overvåking og bombing?

Diplomatiske anstrengelser og deres utfordringer

Diplomati kunne – som Trump foreslo med sitt innlegg sent på kvelden på Truth Social at «NÅ ER TID FOR FRED!» – vises nå igjen. Men diplomatiets ansikt har endret seg totalt sammenlignet med for en uke siden. Iranske tjenestemenn hadde hintet til media at de kunne være villige til å forlate berikelsen under samtalene forrige uke. Kravene til Iran kan nå fokusere på deres ballistiske missilprogram, hvis nedrustning lenge har vært krevd av US Hawks.

Dette ser ut til å skje raskt allerede, gjennom intensiv bruk av missiler mot Israel og som et resultat av israelske angrep som hevder å ha tatt ut de fleste av utskytningsrampene.

Den komplekse politiske situasjonen i Iran

At Irans forhandlingsønskeliste nå har endret seg betydelig - ettersom mye av det de håpet å beholde har blitt ødelagt eller utplassert - fremhever utfordringen som den øverste lederen ayatollah Ali Khamenei står overfor. Luftrommet er i hendene på et fiendtlig luftvåpen, dets atomprogram er hardt skadet, og dets militære infrastruktur og kommando er knust, noe som krever at det hele tiden tilpasser seg og erstatter for å overleve. Dette begrenser hans umiddelbare, billige alternativer for et svar. Direkte angrep på amerikanske baser ville ganske enkelt invitere til voldelig gjengjeldelse fra USA og kan vise seg å være ineffektive etter så mye forhåndsvarsel.

Asymmetriske svar og strategisk tålmodighet

Iran har generelt vedtatt asymmetriske reaksjoner for å kompensere for sine mindre budsjetter og evner. Vi kunne se dette i hovedstedene i Europa og i Hormuzstredet de kommende dagene. Iran må både demonstrere en form for avskrekking og de-eskalere for å overleve.

Men Irans evne til å tenke langsiktig og dets strategiske tålmodighet vil stå det godt med. Det er ingen reelle valgsykluser som hindrer ayatollahens beslutningstaking. Iranerne har tid til å omgruppere seg og reagere når situasjonen roer seg.

USAs rolle i Midtøsten

USA, derimot, har en dårlig merittliste i regionen. I går kveld oppnådde de den tvilsomme utmerkelsen å ha bombet et fullstendig kartografisk sveip av nasjoner fra Syria til Afghanistan på bare 20 år. Men de klarte ikke å styrte Assad-regimet i Syria, og til tross for mange års innsats, var de vitne til omfattende endringer som eliminerte en av Irans viktigste regionale fullmektiger. Deres lengste krig, i Afghanistan, endte på en ydmykende måte. Irak begynte også med kontroversiell informasjon om masseødeleggelsesvåpen og endte i en fiasko etter år med ødeleggelse og tap.

Iran er ikke Irak, og i går kveld var det ikke 20. mars 2003, da USAs feilaktige invasjon av landet begynte. Det er ingen grunnelement i Trumps ambisjoner i Iran, og målet hans var noe som ble bredt støttet av allierte og kan ha vært innen rekkevidde. Men USAs tvilsomme merittliste og arrogansen rundt Trumps overveldende bruk av makt bør øke regionens alarm om det ufattelige som ligger foran oss.