The Danse Macabre i Lübeck: Kunst møter den uunngåelige slutten

Transparenz: Redaktionell erstellt und geprüft.
Veröffentlicht am

Utstillingen «Dødsdansen» i Lübeck utforsker temaet forgjengelighet med kunst av Lübeck og finske kunstnere frem til 3. november. 2023.

The Danse Macabre i Lübeck: Kunst møter den uunngåelige slutten

Dansen med døden er tilbake i Lübeck! Utstillingen «Dødsdansen» åpner for nye perspektiver på et universelt tema: den jordiske slutten. Denne plattformen tar for seg forgjengelighet, inspirert av et grotesk motiv som har fascinert mennesker siden «svartedauden» – pesten for 600 år siden. Den "makabre dansen" går gjennom hele historien, og gjør det klart med sine hjemsøkende, ofte sjokkerende skildringer at ingen kan unnslippe døden.

Et av de mest kjente kunstverkene i denne sjangeren kan beundres i Lübecks Mariakirke: Bernt Notkes Dødedans fra 1463/64, som viser 24 figurer i naturlig størrelse som legemliggjør døden. Hans livlige produksjon viser hvordan døden i seg selv oppmuntrer høye dignitærer som paven – som reiser seg først – og vanlige mennesker til å danse. Men det originale verket ble fullstendig ødelagt av et bombeangrep i 1942. I dag minnes et vindu av Alfred Mahlau om dette legendariske maleriet. En viktig kulturarv som holdes i live!

Den nye utstillingen

Nå bringer Lübeck et friskt pust inn i diskusjonen om døden! Kurator Heinke Both beskriver dette året som et «dødsår» og leder et spennende internasjonalt samarbeid med kunstnere fra Finland. Utstillingen holder ikke til i kirken, men i Artler Gallery og i «kjedelageret» til kulturverftet Gollan. Besøkende kan oppleve kunstverk av den syv medlemmer av «Immortal»-gruppen med ulike tilnærminger – fra maleri til installasjon til videokunst.

Det medfølgende programmet er like fascinerende: filmer, opplesninger og omvisninger inviterer deg til å se på temaet død fra ulike perspektiver. Verk som de av Heinke Both og Stephan Schlippe, som tar for seg livets gru og fascinasjon, lover dyp innsikt. Døden presenteres ikke bare som en siste linje, men også som en impuls til refleksjon over selve livet.