Den hemmelige korrespondansen mellom Bachmann og Böll avslørt!

Den hemmelige korrespondansen mellom Bachmann og Böll avslørt!

Utgivelsen av korrespondansen mellom Ingeborg Bachmann og Heinrich Böll vakte nok en gang begeistring i det litterære landskapet. Boken, redigert av Renate Langer, belyser det spesielle vennskapet og dialogen mellom de to viktige forfatterne, som møttes i mai 1952 under et møte i gruppe 47 i Niendorf ved Østersjøen. I sitt forord beskriver Hans Höller korrespondanse som en måte å unngå personlige konflikter på, noe som var essensielt for begge forfattere for å opprettholde selvrespekten og mestre den litterære verdens utfordringer. Begge forfatterne, fanget i sine egne bekymringer, diskuterer spørsmålet "Hva gjør vi med livene våre?" i deres 122 korrespondanse - 58 brev fra Bachmann og 64 fra Böll.

Bachmanns første brev til Böll, skrevet i desember 1952, er et svar på et tapt brev fra Böll. I denne korrespondansen blir ikke bare den gjensidige verdsettelse tydelig, men også den eksistensielle usikkerheten som begge forfatterne følte. Böll, som var ni år eldre, slet med familie- og økonomiske bekymringer, mens Bachmann strebet etter uavhengighet til tross for hennes talenter. Uten å fordype seg i private avsløringer eller poetologiske debatter, belyser korrespondansen likevel dyptgående temaer som formet begge forfatternes liv og arbeid.

Et litterært vennskap dokumentert

Selv om vennskapet mellom Bachmann og Böll er mindre kjent enn deres respektive forhold til andre litterære storheter, fanger brevene deres en verdifull del av deres litterære utvikling. I biografier om begge forfatterne er den andre vanligvis bare nevnt i forbifarten, så denne korrespondansen regnes som en sjelden og verdifull kilde til forskning og forståelse. Publiseringen av korrespondansen gir også et innblikk i de to forfatternes personlige tanker, langt unna deres mer kjente forhold og vennskap med andre, som Max Frisch, Paul Celan og Hans Magnus Enzensberger.

Det siste brevet fra Böll inkludert i bindet, en invitasjon til en konferanse i juli 1972, markerer en viktig vending i korrespondansen. Nesten et år senere, 17. oktober 1973, fikk Böll melding om Bachmanns død. Smerten og ømheten som Böll uttrykker i sin nekrolog for «Der Spiegel» er også en del av det nye bindet og illustrerer den dype forbindelsen mellom disse to ekstraordinære skikkelsene i tyskspråklig litteratur. Denne nekrologen bygger bro mellom vennskap og tap og fullfører dokumentasjonen av et unikt litterært forhold.

I tillegg til brevene til Bachmann og Böll, refereres det også til andre viktige verk i den litterære verden. Den nylig publiserte teksten «A Place for Coincidences» av Bachmann, beskrevet som en av hennes mest dristige og eksperimentelle, og publikasjonen om Hugo Balls Dada-arv viser mangfoldet i tyskspråklig litterær diskurs og den fortsatte relevansen til Bachmann og Bölls arbeider i denne sammenhengen.

Redigeringen og publiseringen av disse brevene understreker ikke bare vennskapet mellom Bachmann og Böll, men også kompleksiteten i deres kunstneriske og eksistensielle utfordringer, som til slutt knyttet de to sammen.