Den hemmelige korrespondansen mellom Bachmann og Böll avslører!

Den hemmelige korrespondansen mellom Bachmann og Böll avslører!

Niendorf, Deutschland - Publiseringen av korrespondansen mellom Ingeborg Bachmann og Heinrich Böll har igjen stimulert det litterære landskapet. Bandet, redigert av Renate Langer, belyser det spesielle vennskapet og dialogen til de to viktige forfatterne som møttes i mai 1952 under en konferanse i gruppe 47 i Niendorf på Østersjøen. I forordet beskriver Hans Höller korrespondansen som en slags unngåelse av personlige konflikter, noe som var essensielt for begge forfattere å bevare seg selv og for å mestre utfordringene i litterær virksomhet. Begge forfatterne, fanget i sine egne bekymringer, diskuterer spørsmålet "Hva gjør vi fra livene våre?" I sine 122 korrespondansestykker - 58 brev fra Bachmann og 64 av Böll.

Det første brevet fra Bachmann til Böll, som ble skrevet i desember 1952, er et svar på et tapt brev fra Böll. I denne korrespondansen blir ikke bare den gjensidige takknemligheten tydelig, men også den eksistensielle usikkerheten som begge forfatterne følte. Böll, som var ni år eldre, måtte takle familie- og økonomiske bekymringer, mens Bachmann streber etter uavhengighet til tross for talentene hennes. Uten å svare på private avsløringer eller poetologiske debatter, lyser korrespondanse fremdeles dyptgripende temaer som formet livet og arbeidet til begge forfatterne.

Et litterært vennskap dokumentert

Selv om vennskapet mellom Bachmann og Böll er mindre kjent enn deres respektive forhold til andre litterære størrelser, registrerer deres brev en verdifull del av deres litterære utvikling. I biografier av begge forfattere er den andre vanligvis bare nevnt i forbifarten, slik at denne korrespondansen regnes som en sjelden og verdt lesekilde for forskning og forståelse. Publiseringen av korrespondansen gir også et innblikk i de personlige tankene til de to forfatterne, langt fra deres mer kjente saker og vennskap med andre, som Max Frisch, Paul Celan eller Hans Magnus Enzensberger.

Det siste brevet fra Böll inneholdt i bindet, en invitasjon til en konferanse i juli 1972, markerte en viktig vending i korrespondanse. Nesten et år senere, den 17. oktober 1973, mottok Böll nyheten om Bachmanns død. Smerten og ømheten som Böll uttrykker i sin nekrolog for "Der Spiegel" er også en del av det nye bandet og illustrerer den dype forbindelsen mellom disse to ekstraordinære personlighetene i tysk -språklitteraturen. Denne nekrologen lukker gapet mellom vennskap og tap og avrunder dokumentasjonen av et unikt litterært forhold.

I tillegg til brevene fra Bachmann og Böll, refererer den litterære verden også til andre viktige verk. Den nylig publiserte teksten "A Place for Climtidences" av Bachmann, beskrevet som en av dens mest vågale og eksperimentelle, og publikasjonen om Hugo Balls Dada-kabinettet viser mangfoldet i tyskspråklig litterær diskurs og den fortsatte relevansen av Bachmanns og Bölls arbeid i denne konteksten.

Behandlingen og publiseringen av disse brevene understreker ikke bare vennskapet mellom Bachmann og Böll, men også kompleksiteten i deres kunstneriske og eksistensielle utfordringer, som begge til slutt kombineres med hverandre.