Thomas Bernhard: Regensburg og The Art of the Scandal

Thomas Bernhard: Regensburg og The Art of the Scandal

Høsten 1967 tok den kjente forfatteren Thomas Bernhard veien fra Wien til Regensburg for å akseptere en viktig ære. Kulturgruppen for tysk industri tildelte ham den anerkjente litterære prisen, som var utstyrt med en sum av 8 000 DM. For Bernhard, som nettopp hadde blitt løslatt fra sykehuset og kjempet med helseproblemer, var disse pengene av stor betydning. Interessant nok var han imidlertid ikke interessert i byen Regensburg selv. Snarere krevde kontantpremien sin oppmerksomhet.

Reisen til Regensburg varte i omtrent fire timer den gangen. Bernhard, som var kjent for sin skarpe vits og hyppige kritikk, bemerket at Donau ble stadig mer smalere og landskapet ble stadig bedre - til det endelig ble "full, grått og intetsigende", som var beskrivelsen av Regensburg for ham. Imidlertid fant han også midlertidig tilflukt på hotellet "Thurn and Drosis", der en kollega, poeten Elisabeth Borchers, hadde sjekket inn. Selve prisutdelingen fant sted i det gamle rådhuset og viste seg å være ukomfortabel da styrelederen for den tyske industrien, Bertold Von Bohlen og Halbach, faktisk forvekslet The Gender of the Twold Von Bohlen og Halbach.

Kritikk som en kunstform

Bernhards negative kommentarer om byene han besøkte var ofte et tilbakevendende motiv i arbeidet hans. Regensburg trengte ikke engang å høre seg selv like veldig som noen andre byer som han dekket med en sammenlignbar latterliggjøring. I bøkene uttrykte han ofte nedsettende om steder og deres innbyggere, som ikke bare reflekterte over hans mening, men også var en invitasjon til leserne sine til å kritisk stille spørsmål ved hans eget miljø. Mange steder som han en gang kritiserte, ble han nesten feiret som æresborger. Foreningen av skarp kritikk og en viss kulturell anerkjennelse er et bemerkelsesverdig fenomen.

Et spesielt kortfattet eksempel på hans valg av ord ble funnet i hans arbeid "The Power of Habit", der han titulerte Augsburg som et "mugge, avskyelig reir" og som "Lechcloake" - noe som førte til en håndgripelig skandale. Byens ordfører vendte seg mot forlaget og ryddet misnøye. Uansett denne kontroversen, blir Bernhards sløv måte ofte sett på som en slags kunstform som fremmer kritisk tenking.

Bernhards syn på byer

I sine forfattere forlot Bernhard ikke en stein på den andre når det gjaldt å presentere byer. I Bremen, for eksempel, godtok han en litterær pris for å gjemme seg på hotellrommet umiddelbart etterpå, unngå synet av byen. Passau ble kalt "en av de styggeste byene i det hele tatt" i "The Leger", mens Paris ble ansett som "heslig" for Bernhard. For ham var Wien også alt annet enn et sted som kunne estimeres. Han beskrev byen som en "forferdelig genialmaskin" og påpekte i en av hans forfattere at den ville være bedre beskyttet før et opphold i Wien.

Et unntak var Lisboa, som ble rost i hans arbeid som det "mest fantastiske av alle byer". Disse uttalelsene illustrerer også det ambivalente forholdet til Bernhard til forskjellige urbane steder, som ofte ble formet av en dyp lengsel etter et "hjem" som ble funnet for ham i hjembyen i Øvre Østerrike.

Bräunerhof i Wien var et populært tilfluktssted for Bernhard, hvor han ofte satt med en "melange" i timevis og jobbet med tekstene sine. Til tross for sin aversjon mot byen, elsket han dette besøket i kaffehuset fordi han fant mulighetene som ikke ga ham det hektiske bylivet. Under oppholdene der styrket bildet at han bor i "en kloakk til kanten med søppel".

I mange av disse hensynene er det ikke bare den spisse tungen, men også en gigantisk preferanse for verbale ferdigheter - som Bernhard visste å være i historier. Når det gjelder Regensburg, gjenstår det å bemerke at den harde kritikken av byen var en konstant utfordring som gikk gjennom hele hans arbeid. Informasjon om dette finner du i hans postum publiserte verk "My Prices" og i "Urban Spredinging" -samlingen, som gir en fin oversikt over hans ofte humoristiske, noen ganger tragiske måte å skrive på. Bernhards kunstneriske arv etterlot et varig inntrykk selv etter hans død og er høyt verdsatt i den litterære verden.

Sitatene og omtaler i Bernhards verk gjenspeiler ikke bare hans personlige perspektiv, men inviterer også leserne til å tenke på disse tankene og danne sine egne meninger. Forfatteren bruker mesterlig denne kombinasjonen av skarp observasjon og kreativ stemmekraft for å oppnå en ærefrykt.

Hans radikale dommer ble varemerket for hans arbeid, og de er i fokus for en kunstnerisk undersøkelse av verden, som fremdeles appellerer til mange lesere. Selv om kritikken hans ofte var smertefull, har de en viss tidløs relevans som også blir hørt i dagens verden og stimulerer tenkning.